Han var så fattig at alt han eide var tankene hans.
Går vi mot et mer kunnskapsløst samfunn?
Belønner du dem som ikke vet å tegne?
Hvem vil fortsette å lære tegning og for hva?
Hvor lang tid tar det før karikaturtegnerne forsvinner?
Hvordan blir dette notatet til?
Leste i noen kommentarer hvor de sa at for å være en illustratør, trenger du ikke å vite hvordan du tegner, at dette ikke hadde noe å gjøre med illustrasjon, fordi det var basert på følelse.
Det er dette som kalles «demokratisering».
Det nye buzzwordet som har erstattet den som ble opprettet og installert for noen år siden, at alt, absolutt "alt er kunst" (Og så fyller vi oss med søppel)
"Demokratisering" og at "alle meninger er akseptable" er fasjonable, det er godt å si, det høres "kult", det betyr ikke noen innsats, det unngår en diskusjon, og på den enkle og flate måten bør vi ikke argumentere for å opprettholde en ide, fordi det krever en innsats som vi ikke er villige til å gjøre, for å risikere å tvinge vårt sinn (hjerne om noen) og derfor vår kritiske tenkning til å fungere.
Det vil være bedre å forlate ham der han er, død, enn å måtte ta en misnøye og innse at vi lever et høyteknologisk liv og veldig dårlig, veldig elendig.
Så dette notatet går, for de som fortsatt er i stand til å skille mellom rikdom og eie den nyeste iPhone.
«For å være illustratør trenger du ikke å vite hvordan du tegner»
De som forsvarer denne "ideen" påpeker at:
Illustrasjonen er ikke redusert til Akademisk realisme; Det finnes stiler basert på enkle former, flekker, teksturer eller collage som ikke krever en "tradisjonell" ren tegning.
At ideen, den visuelle fortellingen, sammensetningen, fargen og evnen til å kommunisere kan seire over den tekniske ferdigheten til slaget.
Digitale verktøy og ressurser som sporing, vektorisering eller bruk av maler tillater visse manuelle ferdigheter å bli "hoppet".
Ikke å vite hvordan å tegne er ikke nødvendig, det er ikke et ideal
Det er et utgangspunkt. Selv den mest "klumpete" illustratøren trenger å mestre det grunnleggende (proporsjon, struktur, klarhet) for at hans budskap skal bli forstått. Feilen er å forveksle "ikke tegne som en akademiker" med "ikke å ha grunnleggende forestillinger."
I praksis har mange vellykkede illustratører en veldig personlig eller forenklet tegning, men de vet hvordan de skal kontrollere form, volum og gest nok til å fortelle historier. Trenden er født kanskje som en reaksjon mot elitismen av hyperrealistisk tegning, men tatt til det ekstreme er det en felle for de som starter: Til slutt er illustrasjon fortsatt et visuelt håndverk, og tegning er det mest grunnleggende verktøyet.
Når studier og innsats er nødvendig
Bak uttrykket "du trenger ikke å vite hvordan du tegner for å være illustratør" skjuler noen ganger motstand mot innsats og teknisk studie.
Tegning er et språk: Som ethvert språk krever det praksis, ordforråd (former, proporsjoner, perspektiver) og syntaks (sammensetning, rytme). Å late som å kommunisere visuelt uten å mestre det grunnleggende er som å ville skrive en roman uten å lære grammatikk.
Falsk demokratisering: Med digitale verktøy (støvler, filtre, forhåndsdesignede eiendeler) tror noen at programvare erstatter ferdigheter. Men det produserer vanligvis et generisk arbeid, avhengig av andres ressurser og med liten mulighet for personlig evolusjon.
Forskjellen mellom forenklet stil og mangel på håndverk: En "stygg" eller naiv tegning kan være forsettlig, men det kommer vanligvis fra noen som kjenner Hvilke regler bryter han? Uten studier er resultatet ikke uttrykksfullt, det er vanskelig.
Virkelig marked: Profesjonelle oppgaver (redaksjonelle, reklame, presse) krever hastighet, tilpasning til ulike emner, anatomisk korreksjon når du spiller, og mestring av form. En illustratør som unngår å tegne, kolliderer ofte med disse grensene.
Det er også de som bruker uttrykket for å oppmuntre nybegynnere blokkert av perfeksjonisme. Problemet er når det blir en unnskyldning for ikke å trene. Til slutt, Det er ikke det at du må tegne som Michelangelo, men du må tegne som noen som har brukt timer på å forstå hva han gjør.. Og det innebærer uunngåelig studier og innsats.
Å være illustratør uten å vite hvordan man tegner ville være som å late som å være:
Nevrokirurg uten å studere medisin: Ingen ville akseptere at intuisjon eller et stort ønske erstatter år med anatomi, suturer og praksis i operasjonsstuen.
Komponist uten å vite harmoni: Du kan sette opp tilfeldige notater, men du ville ikke lage musikk som med vilje begeistrer eller kommuniserer.
Forfatter uten å vite hvordan man leser eller skriver: Jeg kunne diktere historier, men jeg ville være helt avhengig av andre for å forme dem, og jeg ville ikke ha kontroll over språket.
Løgnen om at det ikke er nødvendig å vite hvordan man tegner, fungerer vanligvis slik:
Det blir forvirret verktøy (realistisk tegning) med grunnleggende ferdigheter (kontroll av slag, rom, proporsjon, fortellende klarhet).
Det selger løgnen om at noe slag er gyldig fordi "det er stil", når stil er et bevisst valg, ikke en teknisk begrensning.
Det er glemt at selv de mest naive eller brutale illustratører (som Sempé, Quentin Blake eller en tegneserieskaper av grafisk humor) har hundrevis av timer med tegning bak dem. De vet hva de gjør og hvorfor de gjør det på den måten.
Illustrasjon krever ikke akademisk hyperrealisme, men det krever håndverk. Og handelen er ervervet med studier, utholdenhet og innsats. Den som ser etter snarveier som sier at han ikke trenger å lære å tegne, vil sannsynligvis bare unngå å sette seg ned for å øve. Og det, i enhver disiplin, er merkbart.
Tildelt for sin uvitenhet
Hvorfor er de som illustrerer eller lager tegneserier uten å vite hvordan man tegner belønnet?
Hvis vi aksepterer at det faktisk er tilfeller av illustratører eller tegneserier med en svært dårlig tegneteknikk som mottar priser eller anerkjennelse, er spørsmålet legitimt: Hvorfor skjer det?
Endring i oppfatning, økning i uvitenhet, umiddelbarhet, tap av kritisk tenkning, er årsakene som peker på en bredere sosial diagnose.
Endring i oppfatning av estetisk verdi
Tidligere ble demonstrert evne (perspektiv, anatomi, chiaroscuro) verdsatt.
Nå, i mange kretser, verdien av Autentisitet, som sjeldenhet, som fortellende intensjonalitet Eller til og med Klossethet som et tegn på oppriktighet.
Dette kommer fra samtidskunst (Duchamp, Basquiat) og har filtrert inn i illustrasjon. Problemet er at "bevisst sammenbrudd" har blitt forvekslet med "enkel uførhet."
Økt teknisk uvitenhet i publikum og juryer
Når publikum (og noen ganger juryer) ikke har studert tegning, skiller den ikke mellom en tabbe og en uttrykksfull lisens. Et skjelvende slag kan være rystet av mangel på kontroll eller fra følelser. Men uten dom blir alt belønnet. Uvitenhet er ikke bare av illustratøren, men av de som belønner ham.
Umiddelbarhet og meme kultur
I sosiale nettverk deles en stygg, men morsom eller bevegelig tegneserie massivt.
Forlagsbransjen og priser, ivrige etter å reflektere det virale, forvirrer noen ganger popularitet med kvalitet.
Resultatet blir konsumert i løpet av sekunder og glemt i løpet av minutter. Det er ikke tid til å undersøke den tekniske fakturaen; Øyeblikkelig innvirkning betyr noe.
Forsvinnelse av kritisk tenkning (ekstrem relativisme)
Vi lever i en kultur der "alt går" og "smak er subjektiv" brukes for ikke å diskriminere.
Kritisk tenkning innebærer å skille det som er oppnådd fra det som har blitt botched, argumentere for hvorfor noe fungerer eller ikke. Når det forsvinner, blir prisen en vilkårlig gest eller en mote.
Å si "du kan ikke tegne, men meldingen din er kraftig" er et alibi for ikke å innrømme at handelen betyr noe.
Det er også en reaksjon mot akademisk elitisme
Ikke alt er negativt. En del av denne endringen søker å gi plass til stemmer som ikke hadde tilgang til undervisning i tegning. Problemet er når du glorifiserer mangel på trening Som om det var en dyd i seg selv.
Det er en farlig drift, fordi den forveksler like muligheter med like resultater.
Hva har endret seg i samfunnet?
Hierarkiet av kunnskap har erodert: Tegning av brønn er ikke lenger en universell verdi.
Markedet belønner nyhet, fart og følelsesmessig innvirkning, Ikke kunnskapen.
Mangel på kritisk visuell opplæring: Få mennesker kan forklare hvorfor en tegning er teknisk dårlig; Han føler bare at han "liker" eller ikke gjør det.
Kritisk tenkning har gitt grunnlag for tribal tenkning: Hvis noe er populært eller støttet av en gruppe, forsvarer den seg uten analyse.
På det sosiale plan er svaret mer urovekkende: illustratøren uten handel belønnes fordi samfunnet har mistet kriteriene for å legge merke til fraværet av en handel. Og det, på noe annet felt (medisin, ingeniørfag, lov) ville være utenkelig. I kunst og illustrasjon er det tillatt fordi "feil er stil."
Det er ikke slik at alle priser er slik. Men trenden eksisterer, og fire årsaker forklarer mye av fenomenet. Til slutt er det mest bekymringsfulle ikke den klønete illustratøren, men et publikum og juryer som ikke lenger skiller - eller ikke lenger bryr seg om å skille - mellom bevisst innsats og enkel uvitenhet.
Står vi overfor utryddelsen av tegnerens handel?
Hvis den som ikke vet hvordan man tegner blir belønnet, hvis teknikk blir relativisert, hvis umiddelbarhet og mangel på kritisk tenkning dominerer …, hvilken fremtid er igjen for den som bruker år på å lære å tegne?
Svaret er ikke enkelt, men vi kan dele det inn i to scenarier: apokalyptisk (utryddelse) y en transformativ en (ikke utryddelse, men mutasjon og nisje).
Scenario 1: Utryddelse av handelen (pessimistisk visjon)
Hvis vi med "skuffens kontor" mener at manuell ferdighet ervervet etter år med disiplinert studie (anatomi, perspektiv, proporsjon, ren layout, bevegelseskontroll), så ja: Denne tradisjonelle handelen er i fare for utryddelse i den kommersielle massesfæren.
Årsaker:
Generativ kunstig intelligens: Verktøy som Midjourney eller DALL-E produserer "tegnede" bilder i løpet av sekunder. En uvitende klient foretrekker det å betale en tegneserieskaper.
Kunsten å "tjene meg": Publikum og mange utgivere bryr seg ikke lenger om en illustrasjon har perspektivfeil, så lenge den er "vakker" eller "morsom". Den tekniske etterspørselen har falt.
Priser for klossethet: Når de prisbelønte referentene ikke vet hvordan de skal tegne, ser de nye generasjonene ikke noe incitament til å studere. Hvorfor strebe etter å være dårlig kan være en stil?
Forsvinningen av undervisningen i tegning: I mange kunst- og designskoler har akademisk tegning blitt redusert eller eliminert av "arkaisk" eller "elitistisk".
Under dette scenariet blir håndverket til tegneren (den som trekker godt med blyant og papir) en sjeldenhet av håndverker, som smeden eller kalligrafen. Det eksisterer, men som en hobby eller i svært spesifikke nisjer (restaurering, hyperrealisme, klassisk portrett). Ikke som en generalisert måte å leve på.
Et annet scenario: Ikke utryddelse, men fragmentering og omvurdering
Tegning som handel dør ikke, men det endres. Den nåværende tegneren konkurrerer ikke lenger med AI eller prisvinnende klossethet på samme grunnlag. Flytter til andre:
Kompleks fortelling: AI kan ennå ikke opprettholde fortellende sammenheng i 100 sider med tegneserier. En tegner med håndverk kan fortelle historier med rytme, klarhet og følelser.
Unike og identifiserbare spor: Markedet verdsetter i økende grad den gjenkjennelige "hånden". En generisk AI-tegning har ingen signatur. Handelen blir et personlig merke.
Krevende markeder: animert kino (storyboard, konseptkunst), AAA videospill, vitenskapelig illustrasjon, rettsmedisinsk, medisinsk, arkitektonisk … der den nøyaktige tegningen er uerstattelig.
Anti-IA-reaksjon: Det er allerede bevegelser som eksplisitt verdsetter arbeidet utført av mennesker med kontrollerte feil, sammenlignet med maskinens kalde perfeksjon. Å vite hvordan å tegne blir en luksus.
Under dette scenariet blir handelen ikke utdødd, men blir Mer spesialisert og sparsommelig. Det vil bli færre tegnere, men de som gjenstår vil være veldig bra, og de vil være i stand til å belaste mer for sin kompetanse.
Utryddelse eller transformasjon?
Det avhenger av hva vi kaller "skuffens håndverk". Den klassiske tegneserieskaperen fra 80-tallet (klar linje, perfekt blekk, akademiske vignetter), som praktisk talt har forsvunnet fra markedet.
Den ble erstattet først av den forenklede mangaen, deretter av den løssporede uavhengige tegneserien, nå av AI.
Den første Mestring av visuelt språk gjennom slag (uavhengig av stil), at man ikke går utdødd, men det har blitt nisje kunnskap. Og i en nisje er det ikke i biologisk utryddelse (det er en befolkning igjen), men kulturell (det slutter å bli overført massivt).
Spørsmålet er ikke om den forsvinner, men Hvem vil fortsette å lære det og for hva
Tegneserieskaperens håndverk vil overleve så lenge det er folk som bestemmer seg for å lære det på grunn av slag, selv uten et massemarked. Som den kunstneriske smia: Nærmest utdødd som industri, men levende som luksushåndverk.
Problemet er om dagens samfunn aktivt belønner Uvitenhet Ved å tegne, blir det håndverket usynlig. Og når noe blir usynlig for de nye generasjonene, ja, det ender opp med å bli utryddet.
Vi står ikke overfor en rask utryddelse (det er fortsatt mange gode tegneserieskapere som jobber), men vi står overfor en Dyp krise av den sosiale verdien av tegning.
Hvis trenden konsoliderer (belønner den som ikke vet, normaliserer klossethet, erstatter med AI), innen et tiår eller to, vil "skuffen med håndverk" være en sjelden, nesten mytologisk figur. Og så, ja, kulturutryddelse vil ha skjedd.
Hvor lang tid det tar for AI å få beslutningstaking, sammensetning og fortelling
Tegning (og enda mer så tegneserien eller fortellende illustrasjon) er ikke bare å generere vakre slag, men Ta bevisste avgjørelser om komposisjon, fortellende rytme, emosjonell vektlegging, karakterkoherens, etc. Dagens AI gjør ikke det. Bevisstgjøring; simulerer mønstre.
Spørsmålet er: Hvor lang tid bruker AI Virkelig Ta forsettlige narrative og kompositoriske beslutninger? Her er to veldig forskjellige strømmer:
Optimistisk visning (av AI-utviklere): Mellom 3 og 7 år
De hevder at multimodale modeller (tekst + bilde + video) er læringssekvenser og årsakssammenheng.
Med nok data og skalering kan AI generere en komplett tegneserieside og samtidig opprettholde konsistensen av tegn, uttrykk og fortellende rytme, uten menneskelig inngripen. Det er allerede eksempler som DALL-E 3 eller Midjourney som forstår "en vignett, deretter en annen, med kontinuitet". De sier at innen 2030 vil han være umulig å skille fra et middelmådig menneske.
Det bør bemerkes at AIs er "trent" av tyveri.
Kritisk visjon (kunstnere, filosofer, nevrologer): Kanskje aldri
AI har ikke noe intensjonalitet og heller ikke Modell av verden Virkelighet.
Vet ikke noe hvorfor Et tegn ser venstre i en vignett og høyre i den neste, med mindre eksplisitt fortalt å gjøre det. Bevisst beslutningstaking innebærer:
Valg fra flere alternativer i henhold til et internt kriterium (estetisk, emosjonell, fortellende).
Prognose av effekter (Slik kommer leseren til å reagere.)
Korreksjon i sanntid basert på disse prognosene.
Dagens AI er en mønsterrekombinerende maskin. Du kan gjøre simulere narrative koherens hvis trent med millioner av tegneserier, men ikke forstår Det han gjør. For at det faktisk skal "få" det, ville det ta bevisst AI (AGI eller kunstig bevissthet), og det har ingen dato – mange tror det aldri vil komme, eller i hvert fall ikke i dette århundret.
Den viktigste nyansen: Er det nok med utseendet av bevissthet?
Her er det virkelige sosiologiske problemet. Kundene og publikum skiller ikke mellom Virkelig avgjørelse y plausibel simulering. Hvis AI produserer en tegneserieside som visuelt ser ut til å ha sammenhengende fortellende beslutninger, betyr det noe for den gjennomsnittlige leseren at AI ikke gjør det Tenk etter? De fleste bryr seg ikke.
Derfor:
For å erstatte en tegneserieskaper i '80% av kommersielle oppgaver (enkle tegneserier, trykk strimler, memes, rask illustrasjon), AI Han er nesten ferdig med det.. Om 2-3 år vil det være vanlig å se tegneserier laget helt med AI korrigert av et menneske.
For å "få" komplekse narrative beslutninger (Som fullverdig forfatter: Alan Moore, Chris Ware, en forfatters tegneserie), AI vil ikke gjøre det Aldri mer Hvis vi forstår "få" som Gjør det med vilje. Men hvis vi forstår "få" som lure en gjennomsnittlig leser, Kanskje om 5-10 år.
Med andre ord, med spesifikke datoer.
2027-2029: AI vil generere korte tegneserier (8-16 sider) med tilsynelatende konsistens. Mange andre-linje redaktører vil publisere dem blush-free. Den "håndverker" vil allerede være en sjeldenhet i massemarkedet.
2030-2035: AI vil simulere kompositoriske og fortellende beslutninger på mellom profesjonelt nivå. Premiene vil ikke lenger skille mellom menneske og maskin. Håndverket vil ha migrert nesten helt til luksus kunst, undervisning og hobby.
2040 og senere: Uten en bevisst AGI, gjør AI ikke avgjøre egentlig, men for praktiske formål vil ingen legge merke til bortsett fra de mest erfarne tegneserieskapere. Håndverket vil være som kalligrafisk håndskrift: Noe som noen verdi, men de fleste ikke trenger.
Hva er det som kan forsinke dette? Kritisk tenkning.
Hvis samfunnet gjenvant evnen til å skille mellom intensjon og simulering, ville kanskje substitusjon stoppes. Men på grunn av tendensen du beskriver (for å belønne uvitenhet, umiddelbarhet, mangel på dømmekraft), peker alt på at markedet aksepterer AI som en tegner lenge før AI Virkelig Jeg vet hvordan å tegne.
Uten kritisk tenkning går vi til et uvitende samfunn?
Ja, uten kritisk tenkning går vi rett til et uvitende samfunn. Det er ikke noen mulighet, det er en uunngåelig konsekvens.
Kritisk tenkning er nettopp evnen til å analysere, stille spørsmål, skille, argumentere og ikke akseptere noe bare fordi det kommer vakkert pakket eller sagt av et flertall. Når det mislykkes eller blir forlatt, skjer følgende:
Evnen til å skille kvalitet fra slurvete er tapt: i tegning, i journalistikk, i vitenskap, på ethvert felt. Alt blir jevnet ut fordi "det er subjektivt" eller "alt går".
Umiddelbarhet over strenghet blir belønnet: Det som kommer først og enklest (AI, hoaxes, korte svar) erstatter det som krever studier og innsats.
Det normaliserer løgn og manipulasjon: Uten kritiske filtre kan enhver tale – uansett hvor absurd – antas dersom den gjentas med tilstrekkelig sikkerhet eller med overbevisende estetikk.
Demokratiet svekkes: Et uvitende samfunn stemmer ikke dømmende. stemme for følelser, lojalitet eller slagord. Det er lettere å håndtere for autoritære eller populistiske interesser.
Det som er beskrevet i illustrasjonsverdenen (belønning av de som ikke vet hvordan man tegner, normaliserer klossethet, mister tekniske kriterier) er et lokalt symptom på denne generelle sykdommen. Hvis det ikke er noen kritisk tenkning i kunst, vil det snart ikke være noen kritisk tenkning i medisin, i lov, i utdanning, i politikk.
Så ja: Uten kritisk tenkning går vi til et uvitende samfunn. Og enda verre: Et samfunn som kanskje Han kommer ikke til å skjønne at han er uvitende., fordi han også har mistet verktøyet for å realisere det.
Vi snakker om et sosialt tilbakeslag uten sammenligning, vi står overfor Leviathan of Hobbes
Tapet av kritisk tenkning, nedbrytningen av handelen, den passive aksepten av AI som erstatning, fører alle til en sosial regresjon som godt kan beskrives med Hobbes 'metafor.
Hva betyr "Leviathan of Hobbes" i denne sammenhengen?
Hobbes beskrev på 1600-tallet naturtilstanden som «alles krig mot alle», et liv «ensomt, fattig, ubehagelig, brutalt og kort». For å komme seg ut av det kaoset, avstår enkeltpersoner sin makt til en absolutt suveren (Levaathan) i bytte for sikkerhet og orden. Men denne avståelsen innebærer avkall på ens egen dømmekraft og kritiske frihet.
Tatt med til vår tid:
Uten kritisk tenkning, Samfunnet er ikke i stand til å skjelne, stille spørsmål eller motstå. Folk aksepterer enhver tale, ethvert bilde, enhver beslutning fra andre, fordi de har mistet verktøyet for å evaluere.
Modern Leviathan Det er ikke nødvendigvis en konge eller diktator, men et system av teknologisk, algoritmisk og sosial kontroll. plattformer som bestemmer hva du ser, AIer som genererer det du forbruker, markeder som belønner uvitenhet, unike diskurser som ikke diskuteres.
Retracement uten sammenligning Det går ikke tilbake til middelalderen, men til en stat hvor de fleste lever i kognitiv infantilisering: De vet ikke hvorfor de tror hva de tror, de skiller ikke en godt laget tegning fra en dårlig, de skiller ikke en bevisst avgjørelse fra en simulering, og det verste: Bryr seg ikke.
Den skrekkinngytende: Leviathan ber ikke om tillatelse
I Hobbes er suverenen pålagt av sosial kontrakt.
I vårt scenario er den teknologisk uvitende Leviathan installert uten motstand fordi folk Har ikke lenger kriterier å forholde seg til.
Han er en Leviathan som ikke engang trenger å utøve makt: Frivillig uvitenhet og mangel på kritisk tenkning er bensinen.
Sosialt frafall uten sidestykke: Vi snakker om noe historisk: Aldri før har vi hatt så kraftige verktøy for å informere oss selv og samtidig en så utbredt avkall på å bruke dem strengt.
Forskjellen med andre epoker av obskurantisme er at obskurantisme nå forkler seg som modernitet, umiddelbarhet, "demokratisering".
av Uvitenhetens triumf
Det er ingen overdrivelse. Hvis tendensen er å belønne den som ikke vet hvordan man tegner, erstatter handel med AI, applauderer klossethet, er det bare toppen av isfjellet, under er effektivt byggingen av et hobbesisk samfunn: føyelig, ukritisk, dominert av en Leviathan som ikke engang trenger å vise seg som en tyrann, fordi Folk har allerede internalisert at det å tenke, studere og skille er valgfritt.
Den eneste motgiften: Gjenopprette kritisk tenkning som en kjerneverdi i utdanning, kunst og hverdagsliv.
Men hvis prisene og markedet ikke lenger krever det, hvem vil ønske å gjøre innsatsen?
Det er det mest ubehagelige spørsmålet.
Norwegian