Oppdag de 5 kuleste kunstforfalskere i historien. Menn som med sin sublime teknikk trosset museer, hånet nazistene og avslørte sprekkene i den ettertraktede kunstverdenen. Genier eller forbrytere?
- De 5 kunstforfalskernes mestere av historie
- Tekniske ferdigheter av kunst forfalskere
- Forsvinningen av ditt eget selv betyr ikke at egoet forsvinner.
- De bør bli sett på som kriminelle når gallerister og kunstkritikere løfter middelmådige malere til å begå en svindel.
- Kunstkritikkens umoral
De 5 kunstforfalskernes mestere av historie
Bak hvert stort museum er et rom av skjelvende røntgenskannere. Disse karakterene var ikke bare svindlere; De var briljante teknikere, selvlærte historikere og talentfulle kunstnere som av svært forskjellige grunner viet sine ferdigheter til å skape perfekte illusjoner.
1. Han van Meegeren: Mannen som mobbet nazistene
Tekniske kunnskaper:
Van Meegeren var en virtuos innen kjemi og kunsthistorie. For å forfalske Johannes Vermeer, Det er ikke bare å kopiere en stil. Han studerte omhyggelig pigmenter fra 1600-tallet (som lapis lazuli for oversjøisk blått) og skapte sine egne oljemalerier ved hjelp av fenol-formaldehyd (bachelitt) harpikser som, når de tørkes i en ovn, herdet og sprukket identisk med et 300 år gammelt maleri. Han pusset overflaten og vasket sprekkene med kinesisk blekk for å simulere akkumulert smuss.
De som ble svindlet:
Hovedsakelig til Johannes Vermeer, Dette gjelder også andre norske lærere som Pieter av Hooch y Frans Hals.
Biografier av:
Den nederlandske kunstneren (1889-1947) som, frustrert over kritikken som fornedret hans opprinnelige verk, bestemte seg for å bevise seg ved å bedra de samme "ekspertene" som hadde avvist ham. Hans falske mesterverk, Kristus i Emmaus, Det ble hyllet som et av Vermeers fineste malerier. Hans høydepunkt kom da han ble arrestert etter andre verdenskrig for kollaborativisme, da det ble oppdaget at han hadde solgt en "Vermeer" til Hermann Göring, nazistenes nestkommanderende. For å unngå dødsstraff for forræderi, måtte han innrømme sin sanne forbrytelse: å være en forfalskning. For å bevise det, malte han en annen "Vermeer" foran vitner i sin celle. Han ble dømt til ett års fengsel, men døde av hjerteinfarkt før han sonet sin dom, og ble en slags folkehelt for å ha lurt nazistene.
2. Elmyr fra Hory: Spøkelset av kunstmarkedet
Tekniske kunnskaper:
De Hory hadde en fantastisk evne til å forstå essens av en kunstners arbeid. Han var en rask og allsidig tegneserieskaper og maler. Hans teknikk besto av å bruke gamle lerreter som han kjøpte i loppemarkeder, der han malte med materialer av tiden. Hans talent lå ikke i mikroskopisk perfeksjon, men i flyten og overbevisningen i penselstrøket, som etterlignet de moderne mesternes letthet.
De som ble svindlet:
Han var en kameleon av moderne kunst. Vellykket forfalsket Henri Matisse, Amedeo Modigliani, Pablo Picasso, Pierre-Auguste Renoir y Edgar Degas, blant mange andre.
Biografier av:
Født i Ungarn (1906-1976), var de Hory en kosmopolitisk og gåtefull karakter. Etter en rekke uhell oppdaget han at han kunne selge en "Picasso" tegning for å komme seg ut av trøbbel. Dette ble hans modus operandi i flere tiår. Han reiste verden rundt (USA, Europa, Sør-Amerika) og solgte sine forfalskninger til skruppelløse forhandlere, hvorav mange visste eller mistenkte opprinnelsen til verkene. Det er anslått at han satte mer enn 1000 forfalskninger i omløp. Hans liv ble udødeliggjort av forfatteren Clifford Irving i boken Falsk! og var gjenstand for en av Orson Welles' første dokumentarer, F for falskt innhold.
3. Wolfgang Beltracchi: Romantikken fra det 20. århundre
Tekniske kunnskaper:
Beltracchi ikke bare kopiert eksisterende verk; Hans genialitet var å skape Helt nye arbeider i stil med kjente kunstnere, fylle fiktive "hull" i sine kataloger. Han mestret teknikken til hver maler han etterlignet, fra det uttrykksfulle penselstrøket av Max Ernst Opp til fargen på Heinrich Campendonk. Han brukte vintage pigmenter og malte på antikke lerreter, men hans feil var å bruke et hvitt pigment (TiO2) som, selv om det var tilgjengelig på den tiden, ikke ble markedsført før etter datoen hans malerier angivelig hadde. Denne detaljen forrådte ham før den rettsmedisinske analysen.
De som ble svindlet:
Spesialister i tysk og fransk modernisme: Max Ernst, Heinrich Campendonk, Fernand Léger, Kees van Dongen y André Derain.
Biografier av:
Tysk forfalsker (født 1951) som sammen med sin kone Helene utførte en av de dristigste svindelene i moderne kunst. De skapte en forseggjort historie, inkludert gamle fotografier med Helene kledd i perioden ved siden av de falske maleriene, som angivelig hadde tilhørt hennes bestefar. De levde et liv i luksus og ekstravaganse i mer enn 30 år før de ble fanget i 2010. Under rettssaken viste Beltracchi en trassig og til og med pittoresk holdning, og demonstrerte sitt ferdighetsmaleri i retten. Han ble dømt til seks års fengsel, hvorav han tjente tre. I dag er han en kjent kunstner som selger sine originale verk til høye priser.
4. John Myatt: Den uskyldige forfalskning
Tekniske kunnskaper:
Myatt var mer en talentfull imitator enn en vitenskapelig forfalsker. Hans store innovasjon var å bruke en uortodoks blanding av oljemaling og vinylmaling for modellemalje (K-Y Matte), som tørket raskt og, en gang i alderen, kunne gå gjennom gammel maling. Hans talent lå i hans evne til å absorbere og replikere stilen til mer enn 100 forskjellige artister med forbløffende letthet.
De som ble svindlet:
Et utrolig bredt repertoar: fra Alberto Giacometti y Georges Braque til og med Marc Chagall, Graham Sutherland y Ben Nicholson.
Biografier av:
En britisk lærer og kunstner (født 1945) som på 1990-tallet var i desperat økonomisk nød som enslig far. Han plasserte en annonse i et magasin som tilbyr "ekte 19. og 20. århundre forfalskninger" for £ 150. En forhandler, John Drewe, kontaktet ham og dro ham inn i en mye større kriminell verden. Drewe solgte ikke bare Myatts forfalskninger, men også forfalskede provenienser og arkivdokumenter ved institusjoner som Victoria and Albert Museum. Myatt, som trodde han laget harmløse kopier, ble arrestert i 1999. Han ble dømt for konspirasjon og sonet fire måneder av en ett års dom. Ved utgivelsen gjenoppfant han seg selv som en legitim og vellykket kunstner, og hans serie av "ekte stiler" er høyt verdsatt.
5. Shaun Greenhalgh: Den ensomme ånden fra Bolton
Tekniske kunnskaper:
Greenhalgh var en ekte selvlært polymata. I motsetning til andre spesialiserte han seg ikke i en periode, men forfalsket 2000 år med kunsthistorie med forbløffende nøyaktighet. Hans ferdigheter strakte seg over skulptur, maleri, metallurgi og egyptologi. Han skapte fra assyriske statuetter til malerier av Thomas Moran y L.S. Lowry, passerer gjennom "cookies" fra istiden. Hans mesterverk ble Prinsessen av Amarna, En egyptisk skulptur som hadde lurt British Museum i et år.
De som ble svindlet:
Et utrolig variert utvalg: Paul Gauguin, Henry Moore, Barbara Hepworth, L.S. Lowry, og alle slags arkeologiske gjenstander fra gamle sivilisasjoner.
Biografier av:
Han jobbet i absolutt hemmelighet fra skuret av familiens hjem i Bolton, England, mellom 1989 og 2006, med hjelp av sine foreldre og bror. Hennes familie fungerte som en salgskvinne, og oppfant overbevisende historier om opprinnelsen til brikkene. De opererte med et minimalt budsjett og overveldende suksess, ripping av museer og auksjonarier for en estimert $ 1,5 millioner. De ble tatt da deres far forsøkte å selge tre falske assyriske skulpturer til British Museum og politiet grep inn. Shaun Greenhalgh ble dømt til fire år og åtte måneders fengsel i 2007. Siden utgivelsen har han skrevet en bok om sine bedrifter og fortsetter å skape kunst, både original og "måten".
Tekniske ferdigheter av kunst forfalskere
Har kunstforfalskere mer teknisk kunnskap enn noen maler?
Svaret er ikke et enkelt "ja" eller "nei", men en analyse av ulike typer kunnskap.
Kort oppsummert: Nei, de har ikke noe eldre Kunnskap som noen Men de har et veldig spesifikt og dyptgående sett av tekniske ferdigheter som mange moderne malere ikke trenger å utvikle.
La oss bryte det ned:
Hva en forfalskning dominerer (og mange malere gjør det ikke)
En forfalsker på høyt nivå er først og fremst en Rettsmedisinsk tekniker og anvendt kunsthistoriker. Hans kunnskap er hyper-spesialisert i:
- Kjemi og materialvitenskap: De må kjenne og replikere pigmenter, bindemidler og støtter (lerret, tre) av en bestemt epoke. En nåværende maleren bruker moderne akryl eller olje rør; En forfalsker som Van Meegeren laget sine egne pigmenter og brukte Bakelite til å eldes malingen.
- Aldringsprosesser: Hans mesterverk er ikke ferdig før han ikke ser ut til å være 300 år gammel. De dominerer kunstig sprakende, patina, akkumulert smuss og gulaktig lakk. Dette er en kunnskap som en original maler sjelden trenger.
- Analyse av innendørs stil: Ikke bare kopierer de et arbeid, men de internaliserer kunstnerens psyke. Hvor mye press utøves børsten? Hva var hans underliggende slag som? Hvor ble det av hans skjelvende hånd? En original maler utvikler sin egen stil; En forfalsker må demontere og gjenoppbygge de andre.
- Informasjon om Deep Art: For å skape et overbevisende "tapt" arbeid (som Beltracchi gjorde), må de kjenne kunstnerens utvikling, hans perioder, hans tilbakevendende temaer og "hullene" i hans begrunnede katalog. Det er akademisk kunnskap som brukes til kriminelle formål.
Hva en opprinnelig malermester (og en forfalskning kan mangle)
En legitim kunstner, derimot, fokuserer på et like komplekst, men fundamentalt forskjellig ferdighetssett:
- Kreativitet og konsept: Essensen av kunst er skapelsen av noe nytt. En maler genererer en idé, en komposisjon, en melding eller en følelse fra bunnen av. Forfalskeren, per definisjon, mangler denne originale gnisten; Deres arbeid er reaktivt, ikke generativt.
- Egen stemme og personlig stil: En kunstners reise er å finne et unikt og gjenkjennelig uttrykk. Dette innebærer år med eksperimentering, feil og oppdagelse. Forfalskeren undertrykker bevisst sin egen stemme for å gjøre vei for en annens.
- Teknikk i en visjons tjeneste: En maler bruker teknikk som et middel til å uttrykke sin indre verden. Teknikken til forfalskeren er til tjeneste for imitasjon og bedrag. Slutten er helt annerledes.
- Tilpasningsevne og evolusjon: Store kunstnere gjentar seg ikke; utvikle seg, endre perioder, ta risiko. Forfalskeren stagnerer i stil med sin "hvite". Hans dyktighet er veldig dyp, men i en veldig smal kanal.
Den perfekte metafor: Instrumentistene
La oss tenke på musikk:
- Den opprinnelige maleren er som et komponist. Han skaper ny musikk fra ingenting, uttrykker sine egne følelser og ideer.
- «Forfalskeren» er som Perfekt hyllest Musiker. Du kan spille sangene til et berømt band med utrolig nøyaktighet, replikere hver eneste, hver effekt, selv vintage utstyr. Din tekniske kunnskap om Dette spesielle båndet kan være bedre enn komponisten selv, som allerede har gått videre.
Er tributtmusikeren mer teknisk dyktig enn komponisten? Ved utførelsen av Den spesifikke musikken, Kanskje ja. Men nå er han musiker høyere? Han er en litt annen type musiker.
Forfalskere er ikke "bedre" enn malere, men "lærere av en annen handel." De har en teknisk kunnskap som er, i deres spesifikke felt, så dyp eller dypere enn for mange store mestere, men de bruker den med et motsatt mål: Reproduksjon i stedet for skapelse, fortielse i stedet for uttrykk.
Dens "storhet" er i hovedsak et paradoks: De er utrolige tekniske kunstnere hvis største kunstverk er forsvinningen av sitt eget selv inn i en annens personlighet.
Forsvinningen av ditt eget selv betyr ikke at egoet forsvinner.
Det er en feil å likestille "forsvinningen av ens egen stil" med mangel på ego. Faktisk er det helt motsatt.
Forfalskningens store paradoks: Egoet utenfor signaturen
Å si at en forfalsker "forsvinner" er å holde seg på overflaten. Hva den egentlig gjør er Transformer egoet ditt. Det opphever det ikke, det omdirigerer det mot et mye mer komplekst og på en måte mer arrogant mål: Bevis for at det kan bli Bedre enn Læreren hun imiterer.
Forsvinningen av The kunstnerisk selv (hans stil, hans signatur) er ikke en handling av ydmykhet, men det ultimate uttrykket for et overfylt teknisk og intellektuelt ego.
Egoets former i Falsifier:
1. Egoet til "superartisten":
Hans budskap er ikke "Se på dette vakre Vermeer-maleriet", men Se hvordan jeg, Han van Meegeren, har vært i stand til å male en Vermeer som eksperter anser Bedre enn enn originalene». De er ikke fornøyd med å utjevne, de ønsker å overvinne. Beltracchi kopierte ikke malerier av Max Ernst; Han oppfant dem, og trodde at han kunne fullføre geniarbeidet. Hvilken større forestilling av ego enn å tro at du kan fullføre andres setning, og gjøre det like bra eller bedre enn ham?
2. Egoet av Avenger:
For mange er forfalskning en løsrivelseshandling mot et system som avviste dem. Van Meegeren sa det åpenbart: Han ville hevne seg på kritikere som foraktet hans opprinnelige verk. Hans sårede ego som en "legitim kunstner" fant et spektakulært utløp i bedrag. Budskapet var: Du gjenkjenner ikke mitt geni når jeg maler som jeg gjør, så jeg vil tvinge deg til å knele for mitt geni når jeg maler som en annen.
3. Den høyeste illusjonistens ego:
Nytelse er ikke bare i penger, men i Maktens handling. Makt til å manipulere oppfatningen av kuratorer, historikere og milliardærer. Forfalskeren blir en dukkespiller som trekker strengene i kunstverdenen fra skyggene. Hvert arbeid de aksepterer som ekte, er en personlig triumf, en stille latter som sier: Jeg, fra verkstedet mitt, er smartere enn alle dere til sammen.
4. Egoet av personlig legende:
På slutten av deres karriere, mange forfalskere (som De Hory eller Greenhalgh) viet seg til å dyrke sin egen mytologi. De skrev bøker, ga intervjuer og sørget for at verden visste at de De var hjernene bak bedraget. Den fysiske signaturen forsvant fra maleriet, men navnet hans ekte Det ble registrert i historien som et kriminelt geni. De byttet berømmelse som kunstnere for beryktethet som legender.
Langt fra å være beskjedne vesener, er de store forfalskerne eiere av et av de mest fascinerende og komplekse egoene i kunsthistorien. Hans anonymitet er en illusjon, hans ydmykhet en forkledning. I stillheten av deres studie søker de ikke å forsvinne: De søker å bevise at en enkelt mann, usignert og ukjent, kan utfordre museer, overliste eksperter og omskrive, selv for et øyeblikk, genihistorien. Deres sanne kunstverk er ikke det falske bildet, men den perfekte og arrogante illusjonen de klarte å skape.
De bør bli sett på som kriminelle når gallerister og kunstkritikere løfter middelmådige malere til å begå en svindel.
Berøring av hjertet av kunstsystemets hykleri.
Lovbrytere eller klager? Forfalskning som et speil av et vitiated system:
Når en forfalsker som John Myatt blir dømt til fengsel for å selge et falskt maleri for £ 45 000, mens et galleri selger en malingsflekk fra en "innviet" kunstner for £ 5 millioner, hvor er forbrytelsen egentlig? Dette ubehagelige spørsmålet avslører at kunstverdenen ikke dømmer kvalitet eller fra innsats, men det er Autentisitet og, fremfor alt, den fortellende.
Kunstsystemet er i seg selv en verdiskapende maskin der estetikken ofte er minst. Forfalskere blir utilsiktet de mest dristige og effektive kritikerne av dette systemet.
I nærheten av Double Rasero: Den innviede "Genius" vs. den tekniske "Criminal"
- Den opphøyde banaliteten svindler til geniet:
Det er en "lovlig svindel" når gallerister, kritikere og samlere kunstig oppblåser verdien og omdømmet til middelmådige kunstnere. Det selger en idé, et konsept, en signatur, snarere enn et objekt av teknisk dyktighet eller dype følelser. Folk holder ofte kjeft av frykt for å fremstå som uvitende. Dette er en svindel basert på overtalelse og symbolsk kapital. - Forfalskerens «ærlighet»:
I motsetning til dette ber forfalskeren deg ikke om å beundre hans "konsept" eller hans "medfødte geni." Han selger deg, spesielt, teknikk og mestring av en stor mester. Deres "svindel" er håndgripelig: er et objekt som demonstrerer superlativ historisk kunnskap og manuell ferdighet. Det er en påviselig konkurransebasert svindel.- Wolfgang Beltracchi Jeg kunne ikke ha lurt noen ved å male som Wolfgang Beltracchi. Hans genialitet ble først anerkjent da han signerte som Max Ernst.
- John Myatt Tilbød å lage "ekte forfalskninger" for £ 150. Det var markedet, med sin grådighet og påskudd, som forvandlet dem til "mesterverk" verdsatt til hundretusener.
Forfalskere som et symptom på en systemsykdom
Forfalskere er ikke engler, etter loven er de forbrytere. Etter min mening er de store genier forfulgt som kriminelle, takket være et system av hyklersk, falsk og korrupt kunst.
Dens eksistens blomstrer på land befruktet av:
- Besettelsen av signaturen: Verdien av et maleri avhenger mer av rubrikken i hjørnet enn hva som er på lerretet.
- Sammenhengen mellom verdi og dyd: Markedet har skilt prisen på teknisk ekspertise eller skjønnhet.
- Arroganse av etablering: Den samme stoltheten som får en kritiker til å forakte en "tradisjonell" stil, er det som blinder ham for en mesterlig forfalskning.
Kunstkritikkens umoral
I stedet for å se forfalskere bare som kriminelle, kan vi se dem som De mest effektive polemikerne i kunstverdenen. De, med sine handlinger, avslører spørsmålene som mange frykter å spørre:
- Verdsetter vi kunst eller merkevarebygging?
- Stoler vi på våre øyne eller sertifikater av autentisitet?
- Hvis et maleri beveger oss, fascinerer oss og er teknisk perfekt, spiller det egentlig noen rolle hvem som malte det?
Neste gang en "ekspert" forteller oss om en mesters sublime slag, er det verdt å huske historien om Han van Meegeren, som med sin pensel ikke bare lurte Göring, men satte et speil til en hel industri, og viste ham at keiseren ofte går naken.
Forfalskere er de kriminelle som kunstsystemet fortjener: Somber-genier som bruker sitt talent til å vise at i kunstens tempel er noen ganger de mest fromme også de mest blinde.
Norwegian