Å være født med "gaven" av å være en "artist" eller "ren dumhet"

For en stund siden skrev jeg dette innlegget,trøtt, trøtt å lese på sosiale nettverk, kommentarer fra barn og ikke så unge, snakker om deres "kunst", deres "arbeid", som om de var "valgt" som vil forlate sin "arv" slik at fellesnevneren for dødelige, menneskeheten, vil bli Lys opp hans dype visdom og kyss hans fotspor på jorden

Når man er ung vet man: Vi er udødelige, allestedsnærværende, fantastiske.

Vi har alle vært unge en gang.

Men det mest latterlige er å se poser av utdaterte gamle mennesker, som tror de fortsatt er unge, histrionic decrepit, malere av halvhår, gammel latterlig, med skjerf bundet til nakken og hatten, bakrus av forførende fiasko, erobrere av intethet, av berørt positur, med sitt karakteristiske ansikt av kronisk forstoppelse, ser mot horisonten, gransker solens orto.

Disse har som trøst, og til deres største skam, Selvtilfredsstillelse av ”selvutnevnte kunstnere” I tillegg til hans fantasi, å ha evig ungdom og ikke et stort prostataproblem.

Monologen av en idiot.

For noen år siden, Da jeg akkurat hadde begynt å leve av dette, var jeg på en messe som heter ”Mirakelmarkedet”, da kommer en person bort til meg og sier:

– Lager du disse portrettene?

– Ja.

– «Jeg er kunstner».- Legg igjen en kommentar.

– Ah.

– Jeg har vært kunstner siden jeg var seks.

– Ahá.

–Han har vært kunstner siden han var tre.

Han står foran et portrett som han hadde som prøve, ser på det, klør det med neglen og sier:

–Dette er kull, ikke sant?

Jeg så på ham og gikk.

Etter en stund, da jeg kom tilbake, fortalte selgeren ved siden av meg:

–Du har gått og latt ham snakke med seg selv?

– Hva kan jeg fortelle deg? Jeg fortalte min showmate … at han har vært kunstner siden han var seks og broren hans var tre.

Hvilke foreldre har ikke gitt barnet noen voks eller blyanter for å la dem være alene?

Og også, hvis han virkelig er en kunstner, ville han gjenkjenne kullet på avstand, uten å måtte komme nær å skrape med neglen og ødelegge showet.

Jeg tenkte på å gjøre denne bloggen, med teknikker og tutorials, Ikke minst hva man har lært opp gjennom årene.

Men Jeg tok feil., Jeg skjønte ikke at jeg var omgitt av så mye «høy kunstner» som Han trenger ikke, og ønsker heller ikke å lære.

På den tiden trodde jeg at imbecility ville være flyktig, men å delta i grupper på sosiale nettverk, ser jeg at det er økende.

De skryter ikke bare av den populære troen, at «Det er det du er født med» Eller som Gud har gitt ham en gave.

Det er mange som virkelig har overbevist seg selv om dette.

En av de grunnleggende tingene for å mestre denne handelen er å undertrykke vårt ego.

Han underkaster seg ved å senke det til bakken, være veldig selvkritisk, og vet at hvert ferdig arbeid er en mer, et skritt mot den andre, og bare det, ikke noe mer enn det.

Marcus Aurelius "The Wise", keiser av Roma (den siste av de som regnes som "gode keisere") forteller historien om at han likte å gå, gjennom gatene i byen hvor han ble hyllet og jublet av folket som en "semi gud".

Keiseren, Marcus Aurelius, ble alltid fulgt av en slave, flere skritt tilbake, som når lovprisningene økte, diskret nærmet seg herskeren og hvisket i øret: –«Du er bare en mann, du er bare en mann»

Kvinnen med pigger i håret.

Vi er født og fra en ung alder viser vi en viss forkjærlighet for noen ting.; Noen idretter, andre tegner, maler, mekanikere, snekker, til en dag velger vi hva vi skal gjøre.

Hvis jeg hadde likt mekanikk, ville det være mekanisk, men nei, jeg viet meg til å tegne.

Er det fordi jeg liker å tegne? Eller er det for enkelt og jordisk en grunn?

Mens vennene mine spilte fotball, var jeg i min fantastiske ensomhet, tegning Batman, selvfølgelig.

Det var slik, til en dag, da jeg følte meg ute av stand til å gjøre visse ting, ba jeg foreldrene mine om å sende meg for å studere tegning og maleri, og det var da jeg skjønte, det av det, visste jeg ingenting.

Hvis det var for de gangene jeg tegnet roller i livet mitt, kunne jeg si at jeg har vært kunstner siden jeg ble født, men virkeligheten var annerledes.

Virkeligheten ga meg full i ansiktet, for å vise meg, inspirasjonens ingenting og uten studier, enda verre.

Familien min, på den tiden, roste tegningene mine; På skolen var jeg en av de to som trakk seg bra, men en dag, som var min malerlærer, Telma, Han modellerte meg, en basrelieff som var en kvinnes hode, med pigger i håret hennes.

Sannheten er at siden jeg hadde tråkket på verkstedet hans, hadde basrelieffet fanget oppmerksomheten min, og jeg hevdet nesten fra første øyeblikk at jeg ønsket og ville kunne tegne den.

Noen år senere var dagen kommet.

Når jeg var ferdig, viste jeg det til ham, han så på det og sa:– Det er feil, gjør det igjen.

Det ga meg mye sinne, og jeg gjorde det igjen, når han var ferdig, så han på det og fortalte meg at det var galt, å gjøre det igjen, så jeg gjorde det igjen.

Jeg var tretten år gammel, og jeg hadde lært med henne i to år, det var helt uakseptabelt. en stor forbrytelse, en stor forbrytelse, Jeg måtte gjenta den samme tegningen to ganger.

Han fikk meg til å gjenta det sju ganger.

Til slutt så han på meg smilende og sa:

–Den første har allerede vært bra

– Og hvorfor fikk du meg til å gjenta det sju ganger?

–Du kan redusere egoet ditt.– svarte meg.

Etter flere klasser som tegnet det samme hodet, dro jeg med leksjonen godt lært, ikke bare hadde jeg angrepet egoet mitt, jeg hadde "vist" det hadde sittet foran meg, mens jeg tegnet og så på meg.

Den som dømte tegningen min, var ham, han hadde tatt kontroll uten å la meg se hva han gjorde og antok at det han gjorde var stort, uoverstigelig.

Det syvende hodet, det var noe bedre enn de andre seks, av den enkle grunn, at jeg hadde gjentatt den samme modellen syv ganger, og den stemmen som fortalte meg «Du er uovervinnelig» Jeg hadde blitt ledet til å tro at den første var «et kunstverk»

Fra den dagen av mistror jeg mine evner.

Og når han dukker opp og sitter foran meg, hater jeg ham så mye at jeg gjerne vil drepe ham.

Kunst og "kunstnere"

Et "kunstverk" er bare et som består tidens prøve.

Da kommer de til å fortelle meg: – Men det er mange levende, svært kjente «kunstnere» som stiller ut og er høyt verdsatt. Hvis ja, gjør de ikke kunstverk?

Noen ja, noen nei.

Den første «kunstmarked» Det er noe annet. For øyeblikket kan du,» produsere produkter» Selges i henhold til markedsinteresser. "Kunst" er en av de mest lønnsomme og sikreste investeringene.

Du kan selge nesten hva som helst som sådan, uten å være, du kan «inflasjon» i en anførselstegn, Som om det skulle vært aksjer.

Tellet Avelina Lesper, at en "artist" solgte mye av heaped grener.

Hun spurte ham om han kjøpte dem (jeg tror de var rundt 20 000 dollar) hvis han kunne ta dem med hjem, noe "artisten" svarte nei til.

At han ville utstede ham et sertifikat, signert av ham, som han hadde rett til å stable en rekke grener, i en rekke kvadratmeter, bestemt av ham.

«Jeg er kunstner.