Hvordan jeg laget bakdekselet av Sant Rock
Se rundt deg, se nøye etter. Mange ganger er svarene der du minst forestiller deg dem. De små detaljene, øyeblikkene, det som går ubemerket hen. Det er alltid våken, oppmerksom på hva som skjer rundt deg, fordi hvis du leter etter noe du ikke finner, bør du ikke hvile før du får det, fordi de enkleste og mest åpenbare tingene vil passere foran deg, og du vil ikke ha lagt merke til.
Etter hele helgen i Geitekjøtt, Córdoba, Det var vår siste natt. Noen ganger er det rart hvordan ting skjer. Jeg hadde planlagt å lage denne fanzine i lang tid, men jeg kunne ikke finne en ide om hvordan å gjøre det, hvordan du gjør det på en attraktiv måte, eller hva du skal sette i den.
Innenfor det store antallet kjente band og sangere som eksisterer, bestemte jeg ikke hvem jeg skulle tegne (i tillegg til de jeg allerede hadde lenge)
Jeg trengte et cover, men hva med bakdekselet? Vi hadde snakket om Rock & POP, så hvis coveret ville være fra et rockeband eller musiker, bør motdekselet være fra POP.
Vi ble værende på The Villa Maria Et lite og veldig fint hotell, svært nær Goat Library. Da vi ankom gikk vi opp til rommet. Egentlig hadde vi knapt vært på hotellet, så det slo oss å gå ned til baren for en drink.
Baren, har en stor innvendig terrasse, og har også bord over gaten, i parken Alcantara Romero. Vi valgte den innvendige terrassen. Det var ganske livlig, det var alle sognebarnene som chattet, spilte kort, og det var en yngre gutt, som satte videoer av Youtube på en stor TV de hadde på det stedet. Metallica, ACDC, Motörhead, Ramones og mye mer. osv.
Nesten alle var misfornøyd med musikken. De fortalte ham å ta disse tingene bort, at de ikke kunne spille kort med all den støyen.
Det var da gutten kom til bordet vårt og adresserte oss, spurte det forferdelige spørsmålet: – Og til dere som er gjester: Hva ønsker du å høre?
Nesten uten å tenke seg om svarer vi: – Bonney M
Og vi blir kastet ut herfra. – Det er det vi tenker.
Rivers of Babylon, Ma Baker, Rasputin, Daddy Coool…Det kom en tid da alle ble stille og kortspillene opphørte, alle hypnotiserte å se på TV og de utrolige bevegelsene til den fantastiske, fantastiske og uforlignelige Bobby Farrell, selvfølgelig.
De begynte å fortelle oss historier om når de hadde gått for å se Bonney M, til dette eller det stedet, anekdoter fra den tiden, turene til konsertene, hvordan de kledde seg og hvor mye mer hår de hadde.
Vi var alle ekstatiske med Bonney M. På et tidspunkt fant vi ut at den som deltok i baren, var ved vår side, også en stor fan av den gruppen.
Siden vi var slitne, var det på tide å dra, og der forlot vi dem og mimret om gamle tider. Men mange står, med koppen i hånden og med den typiske bevegelsen, at uten å flytte føttene på stedet, bøyer du ett av knærne til musikkens rytme.
Vi visste ikke om det ble dans etterpå. Som er sikkert, den uforglemmelige natten, ga meg noe jeg hadde lett etter lenge. Baksiden er dekket, for Sant Rock.
Norwegian