Tegneserie av Amália Rodrigues.

Dronningen av Fado.

1. Dronningen av Fado.
2. Oppsigelse:
3. Barndommen til Amália Rodriguez.
4. Foreldrenes tilbakekomst og veien til suksess:
5. Diktaturet eller Kommunistpartiet.

Å snakke om Amália Rodriguez og å snakke om fado er det samme, fordi vi ville referere til en av hennes største eksponenter, siden hun spilte inn mer enn 170 album gjennom hele livet.

Amália Rodrigues ble født 23. juli i Lisboa og hadde en profesjonell karriere innen skuespill og musikk i mer enn 40 år, mellom 1950 og 1970, og det er de som knytter henne til diktatorens regime. António av Oliveira Salazar Selv om det er de som hevder, at det var knyttet til Det portugisiske kommunistpartiet Han ga penger til noen som gjemte seg.

Etter Nellikrevolusjonen, Hun ble tvunget til å trekke seg fra scenariene.

Hundre år etter fødselen er hun kjent som «Portugals stemme».

Amália sa i et intervju i 1967 – ”Jeg vet ikke om jeg synger fado godt, om jeg blir refset, om jeg er kunstner. Det jeg vet er at det er en oppriktighet som jeg alltid hadde i å synge i min måte å være på. Jeg hadde alltid gitt alt jeg kunne gi.

Hun ble den femte i en familie på ni barn. Hun jobbet fra en svært ung alder som selger frukt, jobber i en godterifabrikk og syr klær, til hun begynte sin karriere som sanger i en alder av nitten.

Det mørkeste, eller dystreste, notatet av Amália Rodrigues karriere, eller kanskje det mest spennende, er hennes forhold til det portugisiske diktaturet.

Det spekuleres med hans støtte til regimet til diktatoren António de Oliveira Salazar, av hans samarbeid, siden det sies at det diktatoriske regimet var basert på tre efes, fado, Fatima og familien.

Journalist Miguel Carvalho, som laget en detaljert biografi om henne, hevder at:

Amalia var sammen med Gud og djevelen. Selv om hun ikke hadde noen ideologisk forpliktelse til kommunistene (hun var konservativ og katolsk), var det viktig for henne å forsvare menneskelig verdighet.

Carvalho forteller oss at Amália vokste opp fra en alder av ni år i et arbeiderklassestrøk, Alcántara, som var et av fokuspunktene for motstand mot regimet, og at hun i barndommen var vitne til forfølgelsen av diktaturets fiender, det vil si forfølgelsen av sine naboer, hvorav noen hun opprettholdt vennlige relasjoner gjennom hele livet.

Selv om hans familie var en beundrer av Salazar og var en del av en sektor av det portugisiske samfunnet som så ham som en frelser av landet i møte med kaoset som fulgte med proklamasjonen av republikken, kunne Amália aldri vende henne tilbake, og heller ikke lage døve ører , til tilstedeværelsen av de undertrykte og trampet av diktaturet.

Utvilsomt er den motstridende, tvetydige følelsen det som fører henne til å samarbeide med Portugals kommunistiske parti. Kanskje var det ikke noe ideologisk motiv, utenfor følelsen av hjelpeløshet, angst eller urettferdighet, påført sine kjære.

Carvalho forteller: "Hans hus i Lisboa var et senter for konspirasjon" Kanskje en litt overdrevet tolkning.

Kunstneren sang også sanger med klart politisk innhold, av forfulgte poeter, temaer som ble sensurert som sangen Oppgivelse Skrevet av David Mourao-Ferreira

Oppsigelse:

Flere bøker av Teu Livre Pensamento:
Foram-te longe lås
Flere bøker av Teu Livre Pensamento:
Foram-te longe lås

Tão longe o meu lament
Não gjør deg alcançar
Og bare ouves eller vento
Og bare ouves eller sjø

Levaram-te a meio da noite
A treva tudo cobria
Levaram-te a meio da noite
A treva tudo cobria

Foi de noite numa noite
Fra det aller mørkeste til det mest dystre
Hotell i nærheten av Foi de noite
Og aldri mer fez dag

Ai! Dessa noitt eller gift
Fortsetter å forgifte meg
Ai! Dessa noitt eller gift
Fortsetter å forgifte meg

Oiço knapt eller silêncio
That ficou em teu place
Eller mindre ouves eller vento
Færre ouves eller sjø

Eller mindre ouves eller vento
Færre ouves eller sjø

"Hun nektet alltid offentlig at sangen hadde politiske konnotasjoner, men privat anerkjente hun det" - Carvalho kommentarer.

Barndommen til Amália Rodriguez.

Datter av Albertino de Jesus Rodrigues og Lucinda da Piedade Rebordão, bodde hun i en fattig og tallrik familie, opprinnelig fra Beira Baixa.

Faren var skomaker og spilte i band. De hadde emigrert til hovedstaden på jakt etter arbeid, men senere, i fravær av det, vender de tilbake til landsbygda og forlater Amália i Lisboa, med sine besteforeldre på morssiden.

Hennes bestemor, Ana do Rosário, utdannet henne strengt og sendte henne til Tapada da Ajuda Elementary School hvor hun sang for første gang offentlig i en alder av ni år for skolefesten.

Hun var en ganske sjenert jente, som til det øyeblikket bare sang for sin bestefar og hennes naboer.

I en alder av tolv forlot han skolen og fant en jobb brodering, men kort tid etter begynte han å jobbe i en kakefabrikk.

 I den alderen forsøkte han å begå selvmord ved å drikke fyrstikker. Senere erklærte han:

Det var tingene til barna. Jeg spiste en gang fyrstikker for å straffe bestemoren min, som hadde sagt noe jeg ikke likte. Da jeg så Camellia-damen gråt jeg, jeg drakk eddik for å være som henne … satte meg i vinduet for å få luft, fange tuberkulose og dø som henne. Han forsto ingenting, bare at faren var veldig dårlig og at han drepte seg selv for det. Jeg ønsket å dø slik som dette.

Foreldrenes tilbakekomst og veien til suksess:

Da foreldrene hans kom tilbake til den portugisiske hovedstaden i en alder av fjorten, bestemte han seg for å flytte inn hos dem. Livet hans forandret seg fullstendig, da han nå måtte hjelpe sin mor og holde ut med en ganske autoritær eldre bror.

I en alder av femten år dro hun sammen med lillesøsteren Celeste for å selge frukt i havneområdet i Lisboa. Det var der han fikk litt popularitet og klarte å delta i den populære paraden av Alcântara i 1936.

I 1938 oppfordret arrangøren av paraden ham til å registrere seg for konkurransen om nye talenter der de kalte "Queen of Fado de los Barrios" på vegne av hans nabolag, Alcântara, men han deltok ikke, siden resten av deltakerne nektet å konkurrere mot henne.

I denne konkurransen anbefalte en tilskuer det til Jorge Soriano, direktør for Casa del Fado.

Hennes audition ble en suksess, men møtte motstand fra familien, avslo Amália invitasjonen. Det var da, av kjærlighet til gitarist og turner Francisco da Cruz, 23, bestemte seg for å begå selvmord av kjærlighet.

To år senere var de gift, men ekteskapet varte bare i to år.

Francisco da Cruz ba henne om skilsmisse, og Amália bestemte seg for å ta sitt eget liv foran vinduet og tok gift for rotter. Det var på denne tiden han gjorde sin første opptreden i utlandet, nærmere bestemt i Madrid i 1943.

Hun giftet seg for andre gang med César Seabra, en brasiliansk ingeniør.

Til tross for at han hadde et godt forhold til diktatoren Salazar på 1960-tallet, forbød han salg av sin sang «Abandono Fado de Peniche», som ble ansett som en hymne av politiske fanger. Peniche Fortress. Salazar-regimet hadde låst inne mange politiske personligheter og tvunget mange kunstnere i eksil.

Diktaturet eller Kommunistpartiet.

Dager etter fallet av Salazars diktatur og gjenopprettelsen av demokratiet, publiserte Amalia enkelt «Meu amor é marinheiro»

Selv om coveret av denne sangen hentydet til Nellikrevolusjonen, Amália måtte trekke seg fra det offentlige liv, anklaget for å samarbeide med det fascistiske regimet og ble ikke sett før noen måneder senere, på en UNICEF-galla i Paris i 1975.

Konsekvensene av disse anklagene førte til et brudd i hans karriere, han mottok ulike hyllester, for eksempel dekorasjonen av Hotell i nærheten av Infante Don Enrique Den portugisiske republikkens president Mário Soares.

I løpet av denne perioden gikk hun gjennom økonomiske problemer som tvang henne til å kvitte seg med en del av hennes arv.

Amália Rodrigues døde 6. oktober 1999, 79 år gammel, av hjertesykdom.

Her forlater jeg min karikatur av denne kvinnen, som i tillegg til stor sanger, kanskje mer menneskelig og liten samarbeidspartner av diktaturet som han forbinder med. Kanskje det var en måte å overleve på, kanskje det kan være mange kanskje, men det ubestridelige har vært hans forpliktelse til folket han ønsket, det i hans fattige nabolag, det i Alcántara og selvfølgelig den enorme stemmen som ga liv til fadoen.

WO Orons